Det er uke 3 og allerede klart for årets første ukentlige nyhetsbrev. Vi har nå rukket å få litt luft mellom oss og nyttårstalene til kongen og statsministeren og så vidt startet på det nye året. Kanskje har vi prøvd å skrive det nye årstallet et par ganger også?
Nyttårstalene i alle de nordiske landene kretset foruten de tradisjonelle hilsenene, om den nye situasjonen som glaner mot oss fra alle medieflater: En krig i øst og et sivilisasjonssammenbrudd i vest. Begge deler angår oss mer enn de fleste liker å tenke på. En ny verdensorden banker på døren. Denne verdensorden består blant annet av at skillet mellom krig og fred viskes ut. Akkurat dette merkes mest konkret fra øst, med sabotasjeaksjoner, droneaktiviteter, desinformasjonskampanjer og aggressiv politisk retorikk fra Moskva. Det er nok å bekymre seg vest for oss også, men dette er det vanskelig å snakke høyt om på offisielt hold, siden vi tross alt snakker om vår formelt sett viktigste allierte og reelt sett beskyttende militærmakt. Stillheten om det som skjer der borte må tolkes som forsøk på å vinne tid i Europa. Nyttårstalene handler i alle fall om trusselen fra øst, og den er reell nok.
LovUrett har en egen side om demokrati og samarbeider med ModusA om et prosjekt for å bidra til å styrke samfunnets «demokratiske beredskap». I forrige uke hadde ModusAs Moreta Bobokhidze en oppsummering av 2025 hos Filter nyheter (på engelsk her). Det er en historie om demokratiske institusjoner i fritt fall. Og for oss som ønsker å stå imot denne utviklingen er det ganske lurt å sette seg inn i hvordan demokratier kan oppløses. En informativ introduksjon med utgangspunkt i USA har vi allerede publisert på ModusAs nettsider.
Det nye året kommer for mitt vedkommende til å stå i rettsstatens tegn. Demokrati og rettsstat henger uløselig sammen. Jeg fikk endelig publisert boken om “trygdeskandalen” i fjor. Den fikk navnet «Hvem skal passe på rettsstaten?», og navnet peker framover. Svaret er aldri endelig gitt. Det å legge rettsstaten inn i Grunnloven (som vi har i Norge) er ingen garanti. Til syvende og sist er det befolkningen som må vedlikeholde rettsstaten, og mye tyder på at den er utsatt for betydelig erosjon. «Trygdeskandalen» er et tegn på dette, men nettopp derfor er det viktig å gå i detaljer om hvordan den utspilte seg, – igjen for å lære av det som skjedde.
I uformelle sammenhenger har jeg fått et par tilbakemeldinger om denne boken. Det er blitt hevdet at jeg blander sammen uttrykkene «juss» og «rett» og har fått tips om å lese denne artikkelen av Morten Kinander fra år 2000: «Forholdet mellom juridisk og rettsvitenskapelig metode innen den nye rettsrealismen.” Kritisk Juss 2000(27) s.109-128». Det er litt uklart for meg hvordan min begrepsbruk er feil og hva denne feilen eventuelt har å si for de konklusjonene jeg trekker, men samtidig er det helt riktig at boken er ambisiøs på vegne av en tenkt rettssosiologi. Jeg ønsker å bidra til å gjenopplive de tradisjonelle problemstillingene rundt hvordan man kan tenke sosiologisk om retten som fenomen, så all denne kritikken er kjærkommen.
Håpet er imidlertid også at boken kan skape et fundament for en bedre forståelse av demokrati og rettsstat. Det er et problem at vi som befolkning har begynt å ta dette for gitt. Selv ikke i akademiske kretser hersker det dyp forståelse for dilemmaene og paradoksene som oppstår i vår styreform. Hendelser som er helt normale i liberale rettsstater, blir omtolket til bevis på at rettsstaten er overvurdert, er en ferniss og ellers ikke noe å spare på. Det handler for eksempel om «trygdeskandalen». Det som skjedde var en til dels kolossal urett mot tusenvis av mennesker. Men betyr det at vi ikke har en rettsstat?
Norsk rettssosiologi i tradisjonen etter Thomas Mathiesen kan lett komme til en sånn konklusjon. Han gir næring til denne tenkemåten i boken «Retten i samfunnet», som kom ut i minst fem (stadig tykkere) versjoner. Der hevder han at når alt kommer til alt, så trumfer makten retten. Altså, at retten har ikke vesentlig gjennomslagskraft. Dette er et vanlig syn i norsk rettssosiologi, men etter mitt syn sterkt problematisk. (Denne kritikken har ikke til å hensikt å ta noe fra Mathiesens livsverk. Det er antagelig få nålevende som kjenner Mathiesens arbeider bedre enn meg. Jeg er både inspirert og har tatt til meg mye fra hans forfatterskap).
Den tradisjonelle rettssosiologien i Norge er etter mitt ikke egnet til å styrke dem demokratiske beredskapen. Det krever en helt annen forståelse av at retten og rettsstaten som virksom kraft. Forhåpentligvis blir det penger til å arbeide videre med dette i 2026.
Det er i overkant interessante tider, og nedslagsfeltet til LovUrett er plagsomt aktuelt over nesten hele linja, det er altfor mange temaer å kommentere på. Neste uke kommer jeg antagelig til å kommentere på en ordklasse som ser ut til å gå igjen i de fleste nyhetsoppslag: «kriminalitet», «kriminelle» og «terrorister». I et land med «kriminalpolitisk beredskap», ville den ansvarsløse måten å bruke disse begrepene på som vi er vitne til, aldri kunnet finne sted.
Koko!