Alles øyne er rettet mot Iran, Ukraina, USA og Grønland. I Iran foregår det nå et masseslakt av egen befolkning som vi ikke har sett siden det feilslåtte opprøret mot Assad-regimet i Syria fra 2011 og framover. Regimet i Iran har lyktes med å stenge informasjon om grusomhetene, og kanskje dermed drepe også momentumet i opprøret, men historien titter nådeløst ned på dem og sannheten kommer til å komme for en dag. Samtidig truer Trumpadministrasjonen med å invadere landområdet til en alliert, og effektivt sett å underminere hele grunnlaget for NATO. Hver dag er en ny prøvelse.
I denne situasjonen er det lett å glemme Georgia. Men det skjer ting der også. Der har en tidligere statsminister for det rådende regimet, blitt dømt til fem år i fengsel og fratatt en hel haug med verdier, for korrupsjon. Korrupsjonsbekjempelse er et viktig og interessant fenomen i stater mellom autoritære og demokratiske samfunn. Men som Moreta Bobokhidze forteller, er det lite som tyder på at denne dommen er noe tegn på bevegelse i demokratisk retning. Det som skjer her, er nok heller en måte å bruke straff som er typisk for autoritære stater. Kriminalitet er en merkelapp som kan klistres på handlinger, med stort rom for skjønn. I en styreform der makt uttrykkes i uformelle pengestrømmer oppover i hierarkier, kan alle og enhver i fremstående posisjoner potensielt tas for korrupsjon. Det er som om man kan dømme en bilist for å ha kjørt over fartsgrensen. Det er et spørsmål om påtalemyndighetens motvilje. Den tidligere statsministeren ble rett og slett skjøvet ut av det gode selskap, med strafferettslig begrunnelse.
Det er dog verdt å feste seg litt ved seg at maktforskyvninger tar akkurat denne formen. Det er ikke nok å bare miste en ministerpost eller å måtte gå av i vanære. Maktkampen legitimeres med bruk av kriminalitetsstempelet, akkurat som vi kjenner fra for eksempel Russland, mer og mindre fiktive anklager dukker opp for å eliminere brysomme motstandere av Putins krets. Det burde være nok å nevne Aleksander Navalnyj, som etter en langvarig innsats mot korrupsjon ble gjenstand for anklager om underslag.
I liberale samfunn er dette misbruk av strafferetten. Det er likevel interessante paralleller mellom måten ordet «kriminalitet» brukes.
Kriminalitet er et ord. Man kan gjøre ting med ord: handle. Vi kaller det «talehandlinger». Med talehandlinger kan man for eksempel slå fast tingenes tilstand. Er for eksempel en handling kriminalitet? Den som har definisjonsmakt kan karakteriseres det som skjer og de som er med, med ord. Det som alltid følger med betegnelsen kriminalitet, er fordømmelse. Det er fordi kriminalitet er mer enn en beskrivelse. Det er et «tykt begrep», en beskrivelse knyttet til normer, i dette tilfellet et begrep som utløser følelser og et behov for handling. Det er en urett som må rettes opp. Det mest opplagte virkemiddelet er straff.
Dette er grunnen til at jeg definerte kriminalitet som et trinn på vei mot bruk av straff, i boka «Hva er kriminalitet».
I dag ser vi at ordet kriminalitet brukes av statsledere mange steder. Trumpadministrasjonen omtaler ikke lenger sine motstandere som venstreradikale, noe som er et eklatant brudd på den politiske kontrakten, men også som voldelige terrorister. Så vel presteregimet i Iran som Russiske myndigheter kaller motstandere og opprørere terrorister og kriminelle.
Det interessante i denne sammenhengen er at dette er en bruksmåte som også er tilgjengelig i liberale samfunn. En ting er at vi også i Norge har eksempler på politiskere som har stemplet meningsmotstandere som kriminelle. Hvis man begynner å straffeforfølge politiske motstandere, risikerer man at motparten gjør det samme, og da risikerer man å miste politikkens fredelige karakter (og da er det ikke lenger politikk).
Men også i Norge brukes kriminalitet instrumentelt. Vi har nå diskutert innvandring i et par tiår, og veldig mye av debatten har kretset rundt deres kriminalitet. Er de mer kriminelle enn ikke-innvandrere, eller ikke?
De siste årene har Statistik sentralbyrå (SSB) laget mer mer nøyaktige oversikter over lovbrudd fordelt på innvandrerstatus. De har funnet ut at enkelte innvandrergrupper er overrepresentert blant de siktede. Det er god grunn til å følge med på utviklingen i lovbruddsaktivitet, men det er ikke mitt siktemål her. Når vi snakker om kriminalitet som ord og begrep, kan man merke seg den forventningen bak. Fremskrittspartiet, som bestilte den omtalte rapporten, kommenterer den med å si den underbygger deres syn om å redusere innvandring og å gå mer direkte på ungdommer fra disse landgruppene fra politiets side.
Fremskrittspartiet gjenspeiler sånn sett de siste tiårenes debatt, der det legges til grunn at det å være assosiert med kriminalitet, for en gruppe, legitimerer særskilte og ekskluderende tiltak. Klistremerket kriminalitet indikerer at gruppen har dårligere moral eller på andre måter er dårligere mennesker, og dermed kan behandles annerledes.
Innvandringsdebatt gjøres til et spørsmål om kriminalitetsbekjempelse, med det bare halvveis formulerte premisset, at det å knyttes til kriminalitet er diskvalifiserende for å være en del av landets befolkning.
På den andre siden av Atlanterhavet erklærer Trumpadministrasjonen at Venezuelas president Maduro er leder for et «narkotikakartell» og bruker dette som begrunnelse for brudd på folkeretten.
Dette ble et litt lenger nyhetsbrev enn planlagt, men poenget var bare å få fram dette: Det å bruke ordet kriminalitet, virker. Det er effektivt. Og det forteller mye om våre samfunn, både i øst og vest. Det forteller at forestillingen om kriminalitet som fenomen sitter så sterkt i oss, at vi lar oss manipulere når noen tar det i bruk.
One Response