Mange mennesker jeg omgås har det dårlig for tiden. Verdenssituasjonen er mer påtrengende hver dag som går. Grusomhetene det fortelles om i Iran er uutholdelige og det føles som om Vestens sivilisasjon står på spill i Minnesota, USA. Klarer Trumpadministrasjonen å fremprovosere en unnskyldning for å innføre unntakstilstand og ødelegge deres demokrati nok til at det passerer et vippepunkt? Imens dør og lemlestes noe over tusen, mange unge, mennesker langs frontlinjen i Ukraina. Takke seg til de daglige protestene som arrangeres i Georgia og særlig hovedstaden Tbilisi. Moreta Bobokhidze rapporterer ukentlig fra det vi kaller en av demokratiets frontlinjer, og denne uka skriver hun om hvordan demonstrantene etter mer enn et år og i fare for utmattelse, har endret strategi.
Politiet står midt oppi de fleste av disse sakene. Det er politistyrker som myrder iranske demonstranter, som trakasserer og dreper folk i Minnesota, og spyler med vannkanoner og tåregass, arresterer vilkårlig og slår på demonstranter i Georgia. Det er en påminnelse om at politiet står i en særstilling i demokratiske rettsstater. Et demokratisk politi vil ha innebygd mange barrierer mot å opptre som dette.
Det var det noen algoritmer som minnet meg på. En meme på Facebook refererte et sitat fra Bertrand Russell om politiets viktige rolle i demokratier:
There is one matter in which many democracies have been unsuccessful, and that is the control of the police. Given a police force which is corrupt and unscrupulous, and judges who are not anxious to discover its crimes, it is possible for ordinary citizens to find themselves at the mercy of a powerful organization which, just because it is supposed to enforce the law, has exceptional facilities for acting illegally. I think this is a danger which is much too little realized in many countries.
Happily it is realized in England, and most English people regard the policeman as a friend. But in many countries he is viewed with terror, as a man who may, at any moment, bring grave trouble upon any person whom he happens to dislike or whom the police, as a whole, consider politically objectionable (hele teksten kan du lese her).
Hvem vet om det ikke er deres nemesis, Frankrike, den fornemme engelskmannen Russell har i tankene når han skriver dette i 1953. De to landene gikk hver sin vei, bokstavelig talt, på 1800-tallet (og før). Napoleon gikk for høyrekjøring og det metriske systemet, mens engelskmennene valgte venstrekjøring og et virvar av målesystemer. Fra et demokratisk ståsted gjorde imidlertid engelskmennene et fremoverlent valg av prinsipper for politistyrkene sine: «policing by consent». Franskmennene holdt seg med en ide om at politiet skal dominere og være overlegne. Dette kan du lese mer om I Finstad sin lille bok, eller gjøre et google-søk).
Men, spør du kanskje, mener du at Frankrike ikke er et demokrati? Jo, det jeg prøver å si er at politiet i noen land er mer demokratisk utviklet enn andre land. Og vi skal være glade for at norsk politi på et tidlig tidspunkt valgte å følg engelskmennene i akkurat dette spørsmålet. Geir Heivoll og Birgitte Ellefsen har skrevet meget og godt om norsk politihistorie, og snart blir et fembindsverk tilgjengelig for offentligheten. Det forteller mye om norsk politi at man har orientert seg etter en modell der tjenestepersoner (betjenter) har hatt som utgangspunkt å skape enighet og forståelse for avgjørelser (maktanvendelse). Politiet er statens representanter i gatebildene. Den engelske tilnærmingen innebærer at staten møter sine borgere i «øyenhøyde».
Mange spørsmål kan stilles til om dette har vært gjennomført overfor alle grupperinger i samfunnene våre, men som rettesnor har dette vært viktig og bidratt til at politiet i Norge, og kanskje England, har vokst seg mer og mer demokratisk gjennom det 20. århundret, og videre. Dette viser seg på mange måter, og jeg synes spesielt Heivolls sitt utgangspunkt er illustrerende. Han påpeker at politistyrkene juridisk sett var nokså uregulert rundt forrige århundreskifte.
Sammenlignet med dagens situasjon er dette i hvert fall treffende. I dag er politiets virksomhet regulert, først og fremst gjennom straffeprosessloven og politiloven. Politiloven sier hvilke verdier som skal vernes (demokrati, retts- og velferdsstat). Straffeprosessloven stiller krav til hva som må foreligge før man griper inn i enkeltmenneskers frihet. Man kan ikke pågripe, fengsle, ransake eller beslaglegge eiendeler etter eget skjønn. Og kanskje viktigst av alt: Det må foreligge forholdsmessighet mellom inngrepet fra politiet og den antatte gjerningens alvorlighet («proporsjonalitetsprinsippet»).
I Norge har vi et regulert politi som skal ivareta alles rettssikkerhet, med ambisjoner om å vinne befolkningens tillit. Dette er et demokratisk politi, som også ivaretar demonstranters rettigheter. De har også sine svakheter, noe jeg selv har vært svært ivrig på å kommentere, men som etat er det vanskelig å se at de motstandsløst ville stilt seg bak den typen handlinger vi ser i Iran, Georgia, enn si ICE i USA.
Russellsitatet over har en fortsettelse der han påpeker at autoritære stater ser på politiet som nøkkel til deres makt.
When the Communists were acquiring control of what are now satellite states, they always aimed, first of all, at control of the police. If they acquired that, they could accuse their enemies of plots or other crimes and terrify everybody into subservience.
Deres politi vil ikke være demokratisk, men autoritært. Det forteller oss noe vi kanskje hadde glemt at vi visste: politi er ikke bare politi. Å ha et demokratisk politi er å investere i en demokratisk fremtid.
Som et apropos til forrige ukes nyhetsbrev, er det også et politi som ikke slår vilkårlig ned på alt som kan kalles kriminalitet. Angående det, fikk jeg noen tilbakemeldinger på innholdet i det nyhetsbrevet. Jeg kommer muligvis tilbake til dette, men foreløpig kan man finnes dette på Facebooksiden.
Jeg begynte med verdenssituasjonen og lot meg rive meg til å skrive litt for langt, igjen, i et forsøk på å knytte det hele sammen til prosjektet her i LovUrett: mitt fattige forsøk på å spille en rolle og tjene noen penger på min intellektualitet. Planen i første omgang er å lage en reklameplakat og youtube-oppslag som forteller hvordan man kan skrive en bacheloroppgave best mulig. Sånn, da er det sagt. Kanskje det kan tvinge meg til faktisk å gjøre det?
PS. Hvis du ikke vet hvem Bertrand Russell var, så fortvil ikke. Det gjorde ikke jeg heller inntil for et par år siden, enda jeg har et visst antall studiepoeng i filosofi. Mitt kunnskapshull hang delvis sammen med at jeg var ung og ble voksen i et miljø som hadde hengt seg opp i «antipositivisme». Når jeg har gjort den omtalte leksen jeg tvinger meg til, nevnt over, og nærmer meg å bli ferdig med bok om Skyggeutvalget, skal jeg skrive minst to essays om hva sosiologien kan lære oss om vitenskap. Stikkord: kunnskap er et sosialt fenomen, og Russell spiller en perifer nøkkelrolle i mitt yndlingseksempel på dette: «wienerkretsen». Om du leser essayene eller ikke, så gleder jeg meg i alle fall til å skrive dem.