Alt henger sammen med alt. I dette nyhetsbrevet starter vi i Georgia, må nærmest selvsagt innom USA før vi lander i den norske andedammen med en visitt til Asle Toje og norsk samfunnsvitenskap. En epilog tar et blikk på den sørgelige historien om lille Marius. Alt sammen understreker pussig nok behovet for prosjektet LovUrett. Koko, lizm.
I ModusA holder vi fortsatt på med rapportering fra demokratiets frontlinje. Forrige uke skrev Bobokhidze om de pågående demonstrasjonene. Denne uka handler det om hvordan sivilsamfunnet strupes gravis mer. Det er et kjennetegn ved autoritære stater at det ikke har sivilsamfunn. Grunnen til det er at de bygger demokrati nedenfra og er ukontrollerbare. For de som vil avskaffe demokratiet er det viktig også å svekke det som finnes av private sammenslutninger, til og med idrettsforeninger. Det er ikke gjort i en fei, men det er det de holder på med i Georgia nå. Endestasjonen for denne typen politikk er samfunn der alle redde for å si det de mener. En annen side av denne politiske utviklingen, er at den foregår i formelle fora og innen rettslige rammer. De autoritære oppfører seg som om de kan bestemme etter eget forgodtbefinnende. I USA har de en egen skoleretning som bygger opp under dette synet, ”Executive privilege”. De er likevel prisgitt konstitusjonelle hindringer. Et vedtak er for eksempel ikke gyldig hvis ikke nasjonalforsamlingen har stemt for det. Mange steder kan domstolene overprøve politiske vedtak, og andre ganger kommer internasjonale konvensjoner i veien. Det er dette Bobokhidze gir et innblikk i, i hennes rapport.
Konfliktpunktene mellom utøvende, dømmende og lovgivende makt er ikke unike for Georgia. Selv i fungerende demokratier oppstår det konflikter, det er dette som er normalt. Det som ikke er normalt, er at de folkevalgte ikke yter motstand, slik vi også ser det i Kongressen i USA. LovUrett følger med på demokrati og rettsstat, og tilbyr undervisningspakker for dem som skulle ønske seg noe slikt. Demokrati og rettstat er så mye mer enn bare konstitusjonelle ordninger, demokrati er kultur. Demokratisk kultur, inkludert betydningen av sivilsamfunnet, er noe av det jeg tilbyr innblikk i. (Her er en oppsummering om betydningen av politisk kultur.)
Jeg var nokså voksen selv, da jeg oppdaget betydningen av demokrati og demokratiets sosiale forutsetninger. Jeg hadde blitt voksen i opposisjonelle miljøer, både hjemme, på videregående skole, i ungdomspolitikken og senere i det opposisjonsvitenskapelige miljøet på Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo. Jeg tok min egen opposisjon og demokratiet for gitt, uten å reflektere over at de idestrømningene jeg var en del av, kunne brukes til å undergrave privilegiet det er å være i opposisjon. I dag ser vi at svak forståelse av demokratiet, med dets innebygde dynamikker og motsetninger, brukes til å rettferdiggjøre autoritære krefter.
- Sosiale medier er fulle av profiler som messer om korrupsjon i Norge, undertrykking av minoriteter og justismord i stor skala. Dette viser visstnok at demokratiet er en illusjon. (Forstår de i det hele tatt hva korrupsjon er for et slags fenomen?)
- Den ene konspirasjonen avløser den andre, som om vitenskap er en bløff.
- Alt dette forenes i en underliggende kulturpessimisme. Verden går ad undas.
Vitenskapen skulle være et bolverk mot autoritære og undergravende krefter, men de vitenskapene jeg kom fra var slik jeg så det, uthulet innenfra. For det første opererte de med en svak forpliktelse til vitenskapelige standarder. Det er ikke noe galt med kvalitativ metode i seg selv, men her hadde ingen tatt ansvar for å passe på at dette ikke ble et skalkeskjul for å drive politisk definerte mål. Jeg har skrevet en del om dette, og det er symptomatisk at de som i dag er frontfigurer innenfor disse fagene, ikke tar opp hansken. De ignorerer det jeg har skrevet og det jeg står for.
Jeg fikk en annen påminnelse om dette forleden dag, da en person la inn en kommentar på en to år gammel facebooktråd. I forbindelse med 70-års jubileet til Institutt for kriminologi (og rettssosiologi), skrev jeg en kritisk hilsen. Ganske mange har likt, rost og kommentert. Noen har til og med tatt til motmæle. I den forbindelse ble jeg minnet på min egen doktorgradsavhandling fra samme sted. Den handlet om forskjellige måter å tenke sosiologisk. Jeg mente at mine miljøer ikke var tilstrekkelig oppmerksomme på betydningen av å skjelne mellom den tyske tankestrømmen etter Ferdinand Tönnies, og den franske tradisjonen etter Emile Durkheim. Mitt bidrag var å gi dypere innblikk i deres måter å tenke sosiologisk, for å få fram forskjellene. Kort sagt er en av forskjellene, at Tönnies åpner for kulturpessimisme. Durkheim, rett forstått, gjør det ikke. Og når kriminologer og rettssosiologer i dag mangler refleksjon om denne distinksjonen, gjør de seg sårbare for å bli utnyttet av antidemokratiske krefter. De kommer i fare for å understøtte fortellinger som de mange i Norge har brukt jula til å diskutere: de som fremmes i Asle Toje sin kronikk i Aftenposten.
La meg avslutte med noen ord om denne debatten. I kronikken hevder Toje at det norske samfunn er utsatt for trusler og kanskje ikke kommer til å bestå, altså «gå under» (ad undas). Kronikken har utløst et ras av innlegg, mest mot. Men, som antropologen Bengt Andersen påpekte, er ikke det Toje spør om, grunnleggende sett ikke kontroversielt i samfunnsvitenskapen. Tvert imot, vil man kunne si at det tilhører kjernetematikken (som jeg tok for meg i min PhD). Min kritikk av Toje handler først og fremst om at han, i en tid preget av trusler mot demokratiet, ikke minst i USA, velger å annonsere sin bekymring langs nøyaktig de samme linjer som de autoritære bruker. Han er rotfestet i kulturpessimismen og spiller enten han vil det eller ikke, på lag med skikkelser som aktivt motarbeider demokratiet både i USA og Europa. Folk som Steve Bannon, Elon Musk og Nigel Farage i England, reiser rundt med fortellinger om et Europa i forfall, i krise og på randen av sammenbrudd. Deres løsning er autoritær politikk og å gå løs på innvandrere. Toje går ikke så langt i sine anbefalinger, men han gir mennesker som aktivt omgir seg med politikk og symboler fra en samfunnsform vi har lovet at aldri skal gjenoppstå, støtte i deres underliggende fortelling.
Alt henger sammen med alt: Georgisk Drøm gjør det vanskeligere å drive demokratisk fotarbeid. Demokrati er mer enn grunnlover, parlamenter og rettsinstanser. Demokrati er også sosiale relasjoner og kollektive fortellinger, fortellinger som også bæres i de vitenskapelige miljøene. LovUrett formidler et refleksjonsnivå som mangler i norsk akademia ellers. Det er krevende å holde tritt med alt som foregår på dette feltet, men om du abonnerer på dette nyhetsbrevet blir du i alle fall oppdatert.
PS. Burde jeg sagt noe om Lille Marius og rettssaken mot ham? Ja, selvom det meste og litt til allerede er i ferd med å bli sagt, går det an å løfte blikket litt. Oppi all den uretten han tilsynelatende har begått, og den urettferdigheten han selv ble og blir utsatt for, tilhører han kongefamilien. De kongelige er opphøyet på flere måter, ikke bare økonomisk. De er forbundet med verdighet. Det er derfor gjester på slottet er nervøse for om de ter seg korrekt ved bordet. Når vi i dag også diskuterer monarkiets fremtid, er dette også et element å ta med seg. Når kongen sitter øverst ved bordet, hvilket han skal gjøre når den utøvende makt (regjeringen) er samlet (visstnok fredager), blir man nødt til å ta seg sammen. Man legger bånd på seg selv. Høflighetsnormer gjelder, den enkelte “behersker” seg. Å beherske seg er avgjørende i politikken. Det bidrar til et ordskifte der man respekterer uenighet. Politikk er ingenting uten uenighet. Vi har noen tilløp til at uenighetsfelleskapet sprekker, også i Norge. I USA var det i uenighetsfelleskapet det først revnet. Det er en advarsel til alle oss andre, og en påminnelse om at det er fordeler med et monarki.