Er politikerne korrupte? Denne påstanden har fått vind i seilene etter at dokumentene fra etterforskningen av Jeffrey Epstein i USA, gradvis har blitt publisert. Nyhetsbrevet denne uka har blitt seriøst forsinka fordi jeg har grublet på denne saken. Se nedenfor, der jeg redegjør for noen av grubleriene.
Ellers har uforholdsmessig mye tid gått med til å lage min første innspilling. Det er dels en hjelp til alle som skal skrive en oppgave for første gang, og dels en reklamevideo for min egen veiledningstjeneste. Nysgjerrige finner den her. La meg si det sånn, jeg har lært mye de siste ukene! En sånn ting er å slippe fra meg et produkt som ikke er helt ferdig.
På ModusAs sider publiserte jeg denne uka en anmeldelse av John Færseths svært lesverdige bok om Georgia.
En annen frukt av lærdommen nevnt over er at jeg deler mine grublerier rundt korrupsjonsskandalene som nå åpner seg etter Epsteinsaken. Dette ble enda lenger enn vanlig for langt, men jeg tror faktisk at det jeg etter hvert kommer fram til har betydning. Jeg har først og fremst stjernediplomatene Terje Rød-Larsen og Mona Juul i tankene. Mange flere er involvert, tidligere statsminister Jagland er fremst i rekken. Det er likevel saken mot diplomatene som har satt meg i stuss.
Sakskomplekset etter frigivelsen av flere dokumenter fra etterforskningen av Epstein er krevende, fordi sakens dimensjoner er så uoverskuelig voldsomme på to måter samtidig. Til nå har mesteparten av oppmerksomheten vært knyttet til overgrepssakene mot yngre kvinner og barn. Sakens omfang er så stort og innholdet så grovt at man mister pusten. Man kan lett få dårlig samvittighet ved å vektlegge den andre dimensjonen, innsynet i maktens irrganger. Det som framkommer er et nettverk innenfor hovedsakelig politiske og økonomiske eliter omgås hverandre i en uformell gaveøkonomi. Epstein var en mester i å knytte folk til seg, knytte folk sammen og ikke minst avkreve folk tjenester og goder. Det spekuleres i om han var spion eller agent for fremmede makter (Russland og/eller Israel). Epstein hadde i alle fall enormt mye innflytelse, og med innflytelse følger makt. Dette forklarer antagelig hvorfor han aldri ble straffet på ordentlig.
Det er den sistnevnte dimensjonen som ligger til grunn for at antidemokratiske krefter nå jubler over at det endelig er blitt bekreftet at politikere er korrupte, også i Norge. På Facebook den 8.2.26 kommenterer Sylo Taraku på denne måten:
…I både USA og mange europeiske land har skandaler, dobbeltmoral og korrupsjon bidratt til økt oppslutning om ytre høyre-partier.
Budskap om at eliten er korrumpert treffer fordi de spiller på et grunnleggende raseri: følelsen av at «reglene gjelder for oss vanlige mennesker, men ikke for eliten.»
I USA brukte Donald Trump slagordet «drain the swamp» effektivt mot Washington-eliten. I Polen bidro skjulte opptak og avsløringer knyttet til Borgerplattformen til å bane vei for Lov og rettferdighet (PiS), som vant makten på løfter om opprydding i både politikken og rettsvesenet. I Brasil gjorde omfattende korrupsjon i hele det politiske systemet det mulig for Jair Bolsonaro å komme til makten gjennom et hardt anti-elite- og anti-korrupsjonsbudskap. Og slik kan vi fortsette.
Eirik Løkke følger opp med et lignende budskap i Aftenposten. Jeg skal ikke gå inn på argumentene som fremføres på nettsteder som Steigan dott no og document dott no, rundt partiene FOR og Norgesdemokratene og deres svært aktive propagandister i sosiale medier. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har denne uka lagt fram sin rapport om påvirkningsaksjoner mot Norge under valget, der disse navnene, sammen med Glenn Diesen selvfølgelig, trer tydelig frem som aktører. Det er fra disse miljøene det nå spres historier, sanne og usanne, om omfanget av korrupsjon og folk som er innblandet. Dette gjøres på utspekulerte måter som både er beskrevet i FFI-rapporten og analysert av skarpsindige observatører på feltet (som Peter Pomerantsev i bøker og dette klippet).
Mitt skarve bidrag er å si noe om hva korrupsjon er og ikke er. Bakgrunnen, hvis dette ellers er ukjent for deg, er at korrupsjon er en straffbar handling, og følgelig noe av det vi kaller kriminalitet. Jeg har skrevet en god del om hva kriminalitet er for et fenomen (bok og artikler) og bygger videre på det her.
Når vi snakker om korrupsjon, tenker vi på en virksomhet som er både ulovlig og umoralsk. Den første tanken går kanskje til tjenestepersoner (politi) som mot betaling lar kriminelle gå fri. Det som er treffende med dette bildet er at korrupsjon er noe som hører til myndighetsutførelse. Korrupsjon er å ta en avgjørelse på vegne av offentlige myndigheter på en måte som favoriserer en privat part (person eller firma) mot godtgjørelser (penger, gaver eller andre fordeler). Dette er straffbart og i særlig grove tilfeller straffes med opptil 10 års fengsel).
Fenomenet korrupsjon er dessverre et ganske mye mer komplisert fenomen enn dette. Jeg vil nevne to, til dels motstridende komplikasjoner.
- For det første er det vi kaller korrupsjon ikke en ny ting. Det som er historisk sett nytt, er at det ikke er lov. Korrupsjon er på et helt konkret plan å ta (imot) noe som ikke er ens eget. Men hvem bestemmer hva som er ens eget? Helt stilisert kan vi si at fyrsten tok inn skatter i middelalderen. Han beholdt noe selv, og sendte noe videre til Kongen. Skatteinnkrevingen var regulert, men i liten grad overvåket. Om noen lot bøndene slippe unna noe skatt, mot andre ytelser, som for eksempel seksuelle tjenester (Ormens väg på hällberget), kunne det kvalifisert som korrupsjon. Men skillet mellom offentlig og privat økonomi var ikke utviklet på slutten av 1700-tallet, og offentlig myndighet var heller ikke strengt regulert. Øvrigheten hadde større spillerom for vilkårlig maktutøvelse. Det vi kaller korrupsjon ga altså ikke mening før det moderne gjennombruddet.
2. For det andre, og det er enda mer aktuelt, er det slett ikke nødvendig ikke godene tjenestpersonen mottar, tar form av «jordisk gull», som penger, adgang . Korrupsjon behøver ikke handle om grådighet i det hele tatt. Da foreningen Norges Narkotikapolitiforening (NNPF, nå Norges Narkotikaforebyggende forening, NNF) ble gransket av «Rolleforståelsesutvalget», ble deres aktivitet karakterisert som «korrupsjon». Det de hadde gjort var å innfiltrere det ordinære politiet med sine politiske oppfatninger og påvirket rolleutøvelsen til tjenestepersoner i aktiv tjeneste. De hadde drevet utilbørlig påvirkning med ulovlige midler. Belønningen var imidlertid ikke av økonomisk art, selv om det også fulgte med enkelte jordiske goder. Poenget var politisk gjennomslag. Og for dem, var formålet «hellig». Deres formål var å hindre at ungdom skal bruke narkotika. De korrumperte med andre ord politiet i folkehelsens navn. Korrupsjon var det likevel, men dette kalles på godt norsk «noble cause corruption». Det blir av andre sammenlignet med «state capture», som også ligger i grenselandet til korrupsjon.
Når man tar med disse tilleggsmomentene i bruken av ordet korrupsjon, reiser det seg et lass av problemer. La meg derfor ile til med en modifikasjon: etter mitt syn ligger kampen mot korrupsjon i kjernen av forsvaret av demokratiet. Og som du kanskje vet, er LovUrett dedikert til å forsvare demokrati og rettsstat. Dette bør framgå klart, om så bare av tittelen på «Hvem skal passe på rettsstaten?». I den store sammenhengen er korrupsjon det motsatte av rettsstat. Jeg kan aldri få anbefalt forfatterskapet til Bo Rothstein nok i denne sammenhengen.
Problemet med å snakke om korrupsjon er at det dekker et stort lerret av handlinger i den liberale rettsstatens gråsoner. Og la meg si det aller først, den liberale rettsstaten har mange gråsoner. Dette er faktisk et kjennetegn på vår type samfunnsformasjon. Gråsonene jeg snakker om, ligger i spenningsfeltet mellom politikk og forvaltning. For å tydeliggjøre dette, la meg starte med den ene av politiskandalene: NNPFs «kapring» av narkotikapolitikken, nevnt over.
Det Rolleforståelsesutvalget pekte på var at en privat organisasjon (NNPF/NNF) la premissene for måten politietaten utførte sine narkotikarelaterte arbeidsoppgaver. Dette ble beskrevet i detalj og på flere måter. Du kan også lese enda mer om NNPFs virksomhet her. Senere og i en annen sammenheng, kom det fram at denne politipraksisen har brutt med norsk lov i stor stil. Den har ført til rettighetsbrudd i mange tusen saker, ganske sikkert opp mot 100 000 eller mer.
Påvirkningen ble altså omtalt som korrupsjon, men da av typen «noble cause». De følte seg berettiget til å påvirke politiorganisasjonen, fordi de fulgte et høyere formål folkets helse generelt, og å beskytte ungdommen mot truende farer. Mange vil mene at dette er aktverdige formål i seg selv. Dette er ikke minst Arbeiderpartiets og Senterpartiets synspunkter, i de satt i regjering da dette kom for en dag. De nektet da også å beklage overfor de som hadde opplevd denne uretten. Så her ser du kanskje problemet du også? Noe av det som kalles korrupsjon er gjennomføring av ønsket politikk på tvers av juridiske hindringer.
Problemet er også langt mer utbredt enn politiskandalene skulle tilsi. Eirik jensen var som de fleste vet, en velrenommert politimann. Han kunne vise til gode resultater av arbeidet sitt. Opp gjennom årene hadde han opparbeidet seg et nett av informanter og kilder i de kriminelle miljøene. En av dem var mannen vi nå kjenner som Gjermund Cappelen. Cappelen leverte mye brukbar informasjon, mens han samtidig drev omfattende narkotikasmugling. Jensen ble i 2020 dømt til livsvarig fengsel for å ha bidratt til denne smuglingen og korrupsjon. Korrupsjonsdelen av dommen handlet om å la en røver holde på med kriminalitet mot gjenytelser. Selve saken vil antageligvis bli diskutert i mange år fremover, men det vi kan slå fast, er at Jensen fikk veldig lite penger ut av dette samarbeidet. En mer nærliggende tolkning, er at Cappelen fikk noe penger, men at han var dedikert til å gjøre politiarbeid, og at han lot Cappelen gå fri mot, ikke først og fremst penger, men opplysninger.
Etter dommen var det mange som spurte «hvordan kunne dette skje?». Svaret på det er antagelig opplagt enn spørsmålsstillerne vil innrømme: Han bøyde loven litt for langt, i den gode saks tjeneste, og med resultater ledelsen stort sett kunne akseptere eller endog være tilfredse med.
Hva er det som skiller Jensen-saken fra vanlig politipraksis? Svaret er omfanget. Det er nok vanskelig å få talspersoner til å innrømme det, men politiet foretar valg hele tiden. Og på narkotikaområdet, er det velkjent at de lar noen få holde på med salg, dersom de holder politiet informert. De ser bort fra noe kriminalitet, og velger å slå ned på annen kriminalitet. En politimann lagde et annet eksempel, helt på eget initiativ: vi vet at en person selger våpen, men lar ham være i fred, fordi vi da kan følge bedre med på de som planlegger terroraksjoner. Lignende tilfeller er det mange av, men plassen tillater ikke å gå nærmere inn på dem.
Felles for dem er at de benektes fra offisielt hold. Men det er synd, for selv om det er gode grunner til å holde slikt skjult for offentligheten, bidrar det til å dekke over gråsonene i den liberale rettsstaten og gjøre dem farlige. Rent statsvitenskapelig er det som foregår her, en måte å utnytte det spillerommet som oppstår i all forvaltning. De nevnte eksemplene antyder at dette spillerommet utnyttes i stor grad. Eksemplene skygger derfor for at all forvaltning også er å skape politikk, for å bruke en kjent formulering. Dette er både uunngåelig og i en viss grad ønskelig.
Et helt annet eksempel finner vi i sosialsektoren. Sosialpolitikken utføres som «sosialt arbeid», ofte folk som er utdannet sosionomer. Sosionomene fikk ry på seg for rå være for ettergivende overfor klientene (!) sine. I praksis betydde dette at de skapte sosialpolitikk på gateplan på en måte som var i konflikt med den politiske viljen. Resultatet ble en slags kulturkrig, ledet an av Rune Gerhardsen og den gangen en ung Jan Bøhler. Kampskriftet deres ble boka «Snillisme på norsk» (fyldig omtalt her).
Antisnillismen pekte på en annen bøyning av det juridiske regelverket enn politisakene. Det som skjer på sosialpolitikkens område er at politikken sånn den leveres antas å ikke være i samsvar med det det politiske flertallet ønsket. Dette er problematisk, men ikke noe man omtaler som korrupsjon. Erik Oddvar Eriksen omtalte det som «Demokratiets sorte hull».
Mitt poeng er da dette: Det er uunngåelig at politikken slik den blir vedtatt avviker fra resultat ute i feltet der den skal virke. Noen ganger tar forvaltningen seg friheter utover det som er tillatt for å oppnå politiske målsetninger. Andre ganger tar forvaltningen grep for redusere effekten av politiske vedtak. Dette er prinsipielt sett ikke helt ulike fenomener.
Hva er relevansen av alt dette for korrupsjonssakene mot de tidligere toppnavnene i norsk utenrikstjeneste? Offentligheten kjenner på nåværende stadium ikke nok av sakens realiteter til å felle noen endelig dom, verken moralsk eller juridisk. Det har vært jordisk gull involvert; det har også vært vedlikeholdt forbindelser med mennesker som har begått groteske forbrytelser i stor skala og over lang tid.
Det virker ikke opplagt for meg i hvert fall, at ekteparet Larsen og Juul (sett samlet) har begått korrupsjon i den enkleste betydningen av ordet. De har nytt godt av det jordiske gods som har tilfalt dem, men sett i lys av det foregående er det også tenkelig at de har levert noe tilbake. Noe, som ikke kan erkjennes åpent. Det kan for eksempel være å holde Norge framme i internasjonale fora og opprettholde imaget som «fredsnasjon». Dette er et svært omdiskutert og rett og slett betent tema, som jeg ikke har satt meg nok inn i til å mene noe om. Men det er den typen formål som kan tenkes relevante. Det som er helt sikkert er at det er mye hemmelighold i utenrikstjenesten, og mye tyder på at det må være sånn. Dette gir rikelig med muligheter for «noble causes».
Er du forvirret? Nyhetsbrev-formatet er for trangt for dette argumentet og jeg må skrive mer utførlig om dette annetsteds. Se på dette som en antydning av et poeng jeg synes er viktig å få fram. Å bekjempe korrupsjon burde ha høyere prioritet enn det har i dag, mener jeg i alle fall jeg. Samtidig mener jeg det må skilles tydeligere mellom akseptabel og ikke akseptabel måte å benytte handlingsrommet mellom politikk og forvaltning. Dette for å hindre den oppfatningen at alt som foregår i det liberale demokratiets gråsone tas til inntekt for at politikere og forvaltning er korrupt.