Du går en tur i skogen, og så blir du slått av tanken: «hva mente Nico med at man må legge pengene der munnen er?» Greia var at det å snakke om demokrati og rettsstat er en ting, noe annet er det å gjøre noe med det. Denne gangen følger det et bilde med nyhetsbrevet: undertegnende i sponset bil til fronten i Ukraina, eller som det heter i våre spalter: demokratiets frontlinje. Det er nå en bil i operasjon (logistikk) med logoen til Ukrainian Freedom Convoys nummer 531 og navnet MODUSA. Det ble en lang, intens og inspirerende reise, som jeg skal fortelle om i separate oppslag. Resultat: soldat som ikke kan få uttrykt sin takknemlighet sterkt nok. Han spurte hva som lå bak navnevalget, og fikk en forklaring. Soldaten, Aleksander G., svarte følgende: “I am deeply impressed by how dedicated Mr. Johansen is to the idea of building a democratic society and researching its fundamental principles. Now we know who to thank for the car named ModusA, and I am glad to be at least a little connected to such an important foundation.”
I en periode der anerkjennelsen ikke sitter løst, var dette ord som traff. Vi må nok regne med at soldaten også kan ha invitert til å få tilsendt flere biler med sin smigrende formulering, men det funker for meg. Og jeg vil tro, for alle. Hvis du har en dårlig dag, sliter med dårlig selvfølelse eller hva som helst av slagsen. Dra til Ukraina. Overalt var folk glade og interesserte i hva vi utlendinger holdt på med. Og svaret de fikk utløste lysende smil og overstrømmende takksigelser.
Demokratiets frontlinje går blant annet langs hele beltet av tidligere Sovjet-republikker. Siden sist har jeg rukket å besøke enda et land i dette beltet, og møtt tidligere kriminologikolleger fra enda flere. På denne tiden av året går «The Baltic Seminar in Criminology» av stabelen, og i år ble det avholdt i universitetsbyen Tartu, i Estland. Det var et interessant gjensyn med dette nettverket, etter ca. 20 års fravær. La meg si det sånn, det var ingen russere til stede. På godt og vondt, vil jeg legge til. For det hadde vært interessant å snakke med folk derfra. Eminensen i dette miljøet er en russer ved navn Yakov Gilinsky. Han er nå 92 år, i dag faktisk. Her kan du møte ham i et jubileumsintervju. Han ledet et ganske interessant sosiologimiljø i Skt. Petersburg, spør noen meg. Kanskje jeg skriver mer om dette etter hvert.
Mens vi snakker om anerkjennelse, hører det med at Fritt Ords hederspris i år gikk til Ingunn Ikdahl, Christoffer Conrad Eriksen og Foreningen for Nav-skandalens ofre ved styreleder Rune Halseth. De to førstnevnte er professorer ved Universitetet i Oslo, og har utmerket seg med å bruke posisjonen til å insistere på, og følge opp den uretten som ble begått under det som nå kalles «Nav-skandalen». Det er sjelden man føler at verden er så rettferdig som når de får denne prisen. Det måtte eventuelt være fordi Rune Halseth fikk den sammen med dem. Jeg avslutter med en lenke til hans takketale. Noe av det sterkeste jeg har hørt i år (og jeg har altså hørt luftvern og missilnedslag på ekte, så jeg har noe å sammenligne med).
Ikke akkurat koko.
