Denne uka har ModusA publisert et intervju med den mystiske skikkelsen «Russisk røykteppe». Hvis du er opptatt av Europas sikkerhet, krigen i Ukraina og/eller russisk aggresjon, er det en viss sjanse for at du har støtt på denne anonyme skikkelsen på Facebook. Og da har du kanskje lurt på hvem det er? Vi tok en prat med damen bak. Om hun er tillitvekkende, må du bedømme selv.
I dag tillater jeg meg en lengre refleksjon om den intellektuelle forskerens dilemma stilt overfor “det ugjennomtrengelige”. Det er mye mer å si, men:
Forrige uke snakket jeg til et forum av kvalitative forskere om dilemmaer som oppstår når man som forsker går utover rollen som observatør. Det er et ikke ubetydelig sprik mellom vitenskapens idealer og forskningens praksis, på en rekke områder: likestilling, rasisme, miljø og rus, bare for å nevne det som først faller meg inn. Det er av mange grunner ofte umulig å ikke ta stilling til presserende politiske temaer. Hvor langt skal man da gå i å støtte et omdiskutert politisk prosjekt, før man mister kontakten og sannhetsforpliktelsen i vitenskapssamfunnet? Hver sak må vurderes for seg, men innen de fagtradisjonene jeg kommer fra har disse spørsmålene blitt satt på spissen.
De fremadstormende samfunnsviterne på slutten av 60-tallet, gikk inn i forskningsprosjekter med tydelige politiske dimensjoner: de ville avskaffe tvangsarbeid som sanksjon for byens løse fugler og bedre rettighetsbildet for innsatte i fengslene. Dette arbeidet ble kanalisert gjennom to prosjekter vi i dag ville kalt aksjonsforskning. Men disse prosjektene skapte dilemmaer, og etter min oppfatning finnes det ingen standardsvar på spørsmålene jeg stilte over. Jeg gjorde også mine egne erfaringer i dette farvannet da jeg ledet Skyggeutvalget (2018-2020). Det var dette jeg ville dele med nettverket for kvalitativ rusforskning. Et slags bakgrunnsnotat for opplegget mitt er lagt ut på min Substack (gratis).
Lite passer bedre til et dilemma enn en god dose ambivalens. Anledningen bød på muligheter til å dvele ved forfatterskap som splitter min sjel. Først og fremst gjelder dette Thomas Mathiesens rettssosiologi. Boken og artiklene om «Det uferdige» kunne vært omdreiningspunkt for en mer utførlig drøfting av temaet, men jeg mener i andre sammenhenger at han «bryter samfunnskontrakten». Men hva skal man gjøre da. Når man står overfor et massivt og urokkelig kunnskapsregime? Rune Slagstad hadde lansert dette begrepet på norsk to år før Evy Frantzsen publiserte sin bok «Metadonmakt» i 2000. Jeg tror Evy hadde tjent på å tematisere maktbegrepet og problematisert kunnskapsgrunnlaget i boka si. Hun ender opp i det samme dilemmaet jeg åpnet med her, i alle fall blir hun sårbar for den typen kritikk. Jeg mener det er alvorlige svakheter i Metadonmakt, men samtidig er det den eneste boken som får fram lidelsene i det vi den gangen kalte «narkomiljøet». Hun fikk fram at de som levde med høy dødelighet, vold og faenskap i disse miljøene var vanlige folk. Hun gjorde noe viktig som kanskje fikk betydning på sikt, hun satte «nye sannheter» på papiret som kunnskapsfeltet ikke kunne se bort fra. Hun leverte et lite og underkjent bidrag til at LAR-behandlingen langsomt vokste fram og gradvis har blitt mer pasientvennlig.
Den skarpe leseren har sikkert identifisert et ikke ubetydelig innslag av ambivalens i min oppfatning av denne boka. Det var ergerlig at disse dilemmaene ikke kunne bli diskutert på en konstruktiv måte den gangen, men stemningen lå ikke til rette for det. Hvis det er stemning for det nå skal jeg vurdere å ta opp tråden gjennom ModusA. Her vil jeg bare holde fast ved at det å studere mennesker i nød stiller forskerne i vanskelige valgsituasjoner, og la en tredje forfatter jeg har et ambivalent forhold til få formulere problemet helt prinsipielt: Dag Solstad (hvorfor kunne han ikke bare ta avstand fra kommunismens iboende tendens til å lage terrorregimer?).
Romanen «Et forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» er skrevet som et svar på mottagelsen av hans foregående, og mye mer berømte bok, «Gymnaslærer Pedersens beretning om den politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land» (1983). Den politiske vekkelsen er som de fleste vil vite, AKP(ml), det kommunistiske partiet som preget norsk offentlighet på 70- og 80-tallet, ikke minst kriminologien. Det er mange elementer å plukke opp fra disse bøkene, men for å være effektiv vil jeg nevne innrammingen: Forfatteren er frustrert over måten han ble forstått av sine lesere. Han møter en leser. Leseren synes den er et fantastisk morsomt «oppgjør». Forfatteren blir frustrert og reagerer på to måter.
- Han forklarer at han ikke prøver å være morsom. Faktisk, sier han, at han ikke eier humor. Gymnaslærer Pedersen «er ei bok som burde angå alle intellektuelle som vil noe med livet sitt».
- Leseren hans insisterer likevel på at boka er morsom. Da setter han i et brøl.
Brølene er non-verbale uttrykk for frustrasjon. Han har ingen virkemidler og tyr til de enkleste uttrykksformer. Jeg synes Solstads bilde egner seg som illustrasjon på hvordan det er å prøve å nå fram på rusfeltet. Forskere er av og til intellektuelle som vil noe med livene sine. Samfunnsviterne på slutten av 60-tallet inngikk i den politiske strømningen som senere omtales som 68-erne. Da jeg nøstet opp Thomas Mathiesens rapportering fra oppstarten av KROM, forsto jeg at vi i Skyggeutvalget ikke var de første som hadde stått i en lignende situasjon. Mange ganger fremsto valget som å hyle eller bli slukt i det politiske administrative feltet, som inkluderte rusforskningen og maktpersoner med mange hatter. Som en tvist på Solstads ord kunne overskriften vært «Et forsøk på å trenge gjennom det ubeskrivelige.”
Den intellektuelle forskerens dilemma er dette: Hvis man prøver å si noe som bryter med premissene som definerer dette feltet, «sannhetene» i Slagstads begrepsverden, blir man utdefinert og får «the silent treatment». Og hva gjør man da? Thomas Mathiesen gikk til motangrep. Etter en periode med å underkaste seg og gjøre seg minst mulig problematiske, ga de opp. De bestemte seg for å avsløre og utfordre.
Klarte de å balansere denne strategien innenfor vitenskapens ethos, og i disse tider, uten å undergrave tilliten til institusjonene? Klarte vi det i Skyggeutvalget?