Det er sosial kontroll overalt! Nei, det er ikke et problem, det er en konstatering. Sosial kontroll er en like selvfølgelig bestanddel av all mellommenneskelig aktivitet som makt, tillit, energi, orden og kaos. Det er som å si at livet er bevegelse. Det som er interessant, er ikke om det er sosial kontroll eller om det burde være det. Spørsmålet er hva slags korrigeringsmekanismer er det vi ser, og er de hensiktsmessige?
«Overalt, sa du?» Ja, la meg ta et eksempel fra Danmark, siden det er her jeg befinner meg. Bensinen koster 18 kroner og 9 øre. Uansett hvilken bensinstasjon vi kjører forbi, og når vi gjør det, er dette prisen. Det er en tilbakevendende kilde til hverdagssamtaler i min lille familie at bensinprisene i Danmark ligger fast over lange perioder, mens det vi er vant til er at de varierer med flere kroner gjennom dagen, mellom stasjonene og uka i Norge. Markedet for bensin og andre drivstofftyper fungerer rett og slett forskjellig i våre to land. Konkurransetilsynet i Norge hevder at de svingende prisene i Norge gir høyere inntjening for selskapene. Det er rett og slett noe med konkurransen som fungerer dårligere i Norge, på dette markedet. Markeder er organisert sosial kontroll. Ideen er at flere tilbydere skal kappes om kundenes gunst. De som kan levere det beste og billigste produktet blir vinnere. Kundene utøver da en form for kontroll når de velger ett produkta framfor et annet. Noen blir fravalgt og tilsidesatt. De fravalgte må skjerpe seg eller bukke under. Sådan er kapitalismen, eller det er i alle fall utgangspunktet. Greia er at ved siden av å lage enda bedre og billigere produkter, finnes det andre måter å unndra seg denne sosial kontrollen, som ikke er samfunnsmessig lønnsomt. Man kan redusere betydningen av konkurranse, og her har markedsaktører oppvist mye oppfinnsomhet (på fagspråket snakker man blant annet om oligopol, misbruk av markedsmakt, vertikal integrasjon og monopolistisk konkurranse, foruten klassikeren «prissamarbeid»). Uten å kunne peke på hvordan, er det mye som peker i retning av at de som er igjen av «De syv søstre», et gammelt uttrykk for oljeselskapene som ble kjent for omfattende prissamarbeid, lykkes med å svekke den sosiale kontrollen i drivstoffmarkedet.
Mye tyder på at det samme også gjelder dagligvarebransjen, og ja, jeg følger litt med på disse tingene som du kanskje skjønner, selv om jeg ikke har skrevet så mye om det de siste 25 årene. Min korte avslutning på dette eksempelet er at det å lage markeder, er å skape en situasjon der de sivile aktørene selv kontrollerer hverandre. Man overlater det frie samfunnet til seg selv, etter å ha lagt til rette for det. Det neste spørsmålet blir hvordan man sikrer seg at sivilsamfunnets selvkorrigerende mekanismer er i operasjon, og det er jo det de kanskje/antageligvis ikke gjør i flere viktige markeder. Det er her Konkurransetilsynet kommer inn i bildet. De skal overvåke og sette i verk tiltak for sikre at konkurransen er «effektiv». Effektiv betyr at den sosiale kontrollen virker sånn at prisene holdes nede og at de beste produktene vinner fram. De har mange virkemidler, og dette er ikke et nyhetsbrev om dem, men en påminnelse om at de sivile aktørene (bedrifter og kunder) også er underlagt en form for kontroll fra myndighetene. Det er sosial kontroll hvor enn vi snur og vender oss, altså. Og dette er bare begynnelsen.
Slår man opp sosial kontroll i en søketjeneste, er det stor sjanse for at du får treff om «negativ sosial kontroll». Dette uttrykket brukes nå også offisielt om den interne kontrollen som først og fremst hindrer unge «innvandrerjenter» i å oppføre seg individualistisk etter vestlige standarder (som oftest var det foreldrene eller besteforeldrene som faktisk vandret inn). Det er mye snakk om sosial kontroll overfor innvandrerbefolkningen, men da med andre ord. Mye handler om innvandrerungdommers kriminalitet. Det politisk mest betente spørsmålet er hvordan samfunnet skal reagere på denne kriminaliteten. De mest høyrøstede vil begrense innvandringen, andre vil at politi og domstoler skal slå hardere ned på lovbryterne. Politiets primærstrategi, som det heter, er «forebygging». De skal først og fremst forhindre fremtidige lovbrudd. Det betyr blant annet at de opererer langsiktig og fremadrettet, de skal opprettholde, eventuelt opprette, en form for statlig autoritet. Dette viser seg som at de snakker med folk, forklarer seg og bruker minst mulig makt. Politiet har altså som rettesnor at de skal kontrollere uten å bruke makt.
Den som vil forstå vårt samfunn kan gjerne ta utgangspunkt i akkurat dette. Velferdsstaten er ikke bare en generøs stat, det er også en stat som tar de liberale prinsippene på alvor og i stor grad overlater til sivilsamfunnet å regulere seg selv og dernest helst avstår fra maktbruk. Her er vi på sporet av et helt generelt svar på spørsmålet om hva slags sosial kontroll vi er vitne til. Og det er verdt å ha i mente når man stiller det neste spørsmålet, om hva som er hensiktsmessig.
De samme folkene har en tendens til å mene at mer straff er påkrevet overfor unge lovbrytere og mennesker med rusproblemer. Man mener at det å være hard i klypa er det som trengs for å vise at man mener alvor og er villig til å sette makt bak samfunnskravene. Det skal merkes på kroppen, og dette er også et signal om hvilke normer som gjelder, og ikke minst hvor grensa går. Mitt kall (her) er ei at svare på dette. Mitt kall er å peke på at den sosiale kontrollen finnes i mange former og at noen ganger kan det å bruke harde midler være en måte å markere samfunnets normer. Strengt tatt er dette en av den statlig organiserte straffens hovedfunksjoner («signalisere klander»).
Det finnes ingen oppskrift på når man skal være imøtekommende og fremadrettet, og når man skal være bakoverorientert og hard i klypa. Det man selv mener kan veldig lett være påvirket av hvordan man ser på den aktuelle lovbruddstypen og typen lovbryter. Sverre Flattens PhD-avhandling handler veldig forenklet sagt om hvordan politiske strømninger anført av arbeiderbevegelsen, påvirket straffutmålingen overfor en type vinningslovbrudd. Den tidligere lederen for «direktørpartiet» Høyre syntes man måtte se gjennom fingrene med litt økonomisk kriminalitet blant næringslivsfolk (se «Det nyliberale janusansikt»). Er man mot innvandring og skeptisk til islam, er sannsynligheten stor for at man også mener politiet skal være harde i klypa. Dette er et rent analytisk poeng fra min side.
Men jeg befinner meg i Danmark, snakker om bensinprisene med min kone mens Norge spiller landskamper i fotball. Jeg spilte selv fotball i veldig mange år, dog uten talent. Interessen er der i alle fall, men jeg merker at jeg har andre triggerpunkter enn de fleste andre. Jeg liker spillet og så videre, og er ikke så opptatt av resultatet. Det er en ting som får meg opp av stolen, og det er usportslighet. Ikke at jeg var noe dydsmønster selv, men det å bevisst operere på grensen av det tillatte, sånn som Argentina i VM-finalen, det tåler jeg simpelthen ikke. De har et eget ord for det: «cholismo».
Nevnte Sverre Flaatten har litt sans for dette. Meg gjør det rasende. Jeg forventer en dommer som sier klart fra helt fra starten. Dette var ikke tilfellet i finalen. Han lot den ene grenseoverskridende taklingen etter den andre passere, kanskje i en antagelse om at det ikke var meningen. Men for veldig mange, spesielt i ettertid, var det åpenbart en strategi fra Argentinas spillere. De utnyttet velviljen til dommeren. Dette er sånt som gjør meg forbannet, rett og slett. Også fordi disse finalene har så stor symbolverdi. Hva slags spill er det som skal «vinne»? Eller, vinne. Uten anførselstegn. I denne typen saker ønsker jeg meg skarpere signalisering av hvilke normer som gjelder. Jeg føler at fotballsamfunnet går bittelitt i oppløsning når dommerne er ettergivende. Cholismo er strategisk tilpasning som undergraver fotballen som insitusjon. Mener jeg.
Kanskje det er litt sånn de sinteste folkene i Groruddalen og Søndre Nordstrand har det når det gjelder kriminalitetsbekjempelse?
Rundturen i samfunnslivet avsluttes denne gangen i all offentlighet. I avisene leser jeg at «Redaktørforeningen» nøler med å sette ned foten (les: «ekskluderer») deres medlem Hans Rustad. Rustad er rablende trumpist. Han snakker på inn og utpust om at pressen lyver og bryr seg ikke om reglene i foreningen han så gjerne vil være medlem av. Å være redaktør betyr at man har ansvar for publisering i en mediebedrift. Dette er en ansvarsfull stilling, også strafferettslig. Har man redaktøransvar for andre som står bak trusler eller andre lovbrudd, kan man straffes for dette. Redaktørrollen er viktig for offentligheten. Aldri har det vært tydeligere enn etter at de ufiltrerte sosiale mediene dominerte bildet. Rustad undergraver en av våre viktigste samfunnsfunksjoner. Likevel får ikke foreningen seg til å si at nok er nok.
Hvordan de tenker innad i redaktørforeningen fremgår ikke av lenken jeg la inn over her, men det er mulig å skjelne to former for regulering. Hvis noe er medlem av en forening, har man dialog med vedkommende og kan bruke de sosiale sentripetalkreftene man måtte være i besittelse av. Som en forelder har man da en viss normativ kraft som trekker mennesker mot midten. Når man støter noen ut av foreningen, mister man dette grepet om det problematiske mennesket. Når Rustad ikke innfinner seg, og motsetter seg sentripetalkraften i foreningen, har de ett siste normativt virkemiddel: trusselen om å ikke få være med lenger. Den sosiologiske grunnformen for dette er «ostrakisme». Han mister status, og kanskje tilgang til finansieringskilder. Men gjør de alvor av trusselen, frasier de seg også grepet på ham. Redaktørforeningen står med dette i et klassisk styringsdilemma.
Min impuls er å mene at redaktørforeningen burde be Rustad ryke og reise, men dette handler ikke om meg. Snarere tvert imot. Jeg bruker mine impulser til å problematisere impulser generelt og vise til de overordnede temaene. Det sosial kontroll over alt, sier jeg. Det er luften alle menneskeansamlinger puster i. Det gjelder uansett om ansamlingen er organisert som markeder, om det gjelder storsamfunnet eller minoritetsgrupper, innenfor en kunstig opptegnet firkant der man slipper løs en ball eller om det dreier seg om vår mediale offentlighet. Jeg sier det ikke bare i dette nyhetsbrevet som ble helt annerledes og som vanlig lenger enn planlagt. Jeg sier det i flere tekster som nylig er lagt ut på Substack.
Den første artikkelen handler om sosial kontroll som begrep og hvordan det er blitt brukt de siste 150 årene. Den andre handler om hvordan man kan bruke det i dag. Nyheten i dette brevet er altså at jeg har lagt ut disse tekstene. De følger også indirekte opp begynnelsen på min jantelov-serie. Anledningen er at sosiologiforeningen hadde et møte om hvorvidt vi trenger en ny maktutredning. Og i den forbindelse foreslo jeg at sosiologene i stedet laget sin egen «sosial-kontroll-utredning». Og da var det fint å kunne vise til noen tekster som viste fruktbarheten i denne terminologien. Forvirret?
Koko!