Det er gode grunner til å være bekymret. Verden er mer usikker enn noen gang. Ikke bare styres verden av psykopatiske imperiebyggere som hensynsløst sender missiler og droner i hodet på sakesløse, mens kunstig intelligens offisielt truer med å utslette menneskeheten. Kongen er også død. Hvordan skal vi klare oss uten kongen?
Det er mange som i prinsippet er republikanere, altså tilhengere av at vi har et presidentskap. De synes det beste er at vi har et valgt statsoverhode. Personlig har jeg ikke så sterke meninger om dette. Det er mange forhold som spiller inn, og et av dem ble veldig tydelig i kong Haralds begravelse.
Statsminister Jonas Gahr Støre snakket om «likeverdige Norge». Opp til begravelsen, gjennom den såkalte «borgfreden», hadde vi fått gjengitt et knippe fortellinger om kong Harald og hans engasjement for dem som hadde det vanskelig, og dem som lett kan føle seg utenfor. Aldri er Norge mindre likeverdig enn når vi snakker om Kongehuset, men Støre la likefullt vekt på dette som en verdi Kong Harald hadde stått for. I en annen sammenheng kunne Støres tale blitt forstått som et politisk innspill. Men her var han statsmann. Kunne tidligere statsminister Solberg sagt det samme?
Den nye kongen fikk også ordet. Han gjentok det samme budskapet. Han manet til å ta ansvar for felleskapet og å være inkluderende i ord og handling. Han var også gjøkenes konge. Det slo meg da at det norske kongehuset representerer en verdighet som er truet i politikken. Den tiltakende polariseringen fører til at stadig flere aktører i det offentlige ordskiftet tillater seg å omtale motstandere som løgnere, uredelige og ikke minst svikere. Noen snakker til og med om landssvikere. Dette er talemåter som har spist opp demokratier fra innsiden før. Når man slutter å anerkjenne hverandre som verdige motstandere i politikken, begynner man å undergrave de uskrevne reglene for hvordan man oppfører seg. Til slutt ramler hele byggverket sammen, slik vi ser i USA. Dette er nøye beskrevet i en av klassikerne på dette feltet, Levitsky og Ziblatts bok «How democracies die». Jeg har laget et resumé på ModusA sine sider. Forfatterne påpeker at alle demokratier har et rekkverk som holder det oppe, og dette rekkverket består ikke bare av skrevne, men også uskrevne regler. De verdiene som kongehuset representerer, er en autoritativ kilde til de verdiene som holder demokratiet.
Heller ikke kongehuset er noe garanti for demokratiet, for slike garantier finnes ikke. Det er likevel verdt å merke seg at dette er en institusjon som ikke lar seg rokke like lett som en populist på Stortinget. Og de som vil undergrave demokratiet der ute, de har en bratt oppoverbakke i møtet med verdiene fremsatt i begravelsen.
Dette er et kort nyhetsbrev, og innledningen er allerede altfor lang. Men mens vi snakker om det, kan du gjerne være bekymret for meg også. Her sitter jeg, og skriver nyhetsbrev for et håpløst foretak uten inntjening og framtidsutsikter. Nå er det slutt på støtte fra Nav også, så om du har et tips til en «donald-jobb» («Duck), blir det mottatt med takk. Truckførerbevis har ikke vært noen suksessoppskrift foreløpig. Neste stopp er førerkort klasse C, men det har jeg ikke begynt på enda. Noe må komme inn for at dette skal kunne fortsette. Men jeg kjeder meg ikke. Forrige uke var jeg i Ukraina. Ikke bare leverte jeg en bil på vegne av «UFC». Jeg fikk meg også ubetalt jobb. Jeg er nå offisielt innlemmet som frivillig i staben på Institutt for rett og sosiologi ved Kyiv Polytechnic Institute. Det er et enormt og prestisjetungt universitet, så jeg er stolt som en hane. Håpet er at dette skal gjøre ModusA attraktiv på markedet for støtte til Ukrainarettede prosjekter i fremtiden. I fremtiden altså. I mellomtiden risikerer jeg å sulte i hjel. Men jeg får i alle fall ikke sprengt lemmene løs fra kroppen. 15 av studentene på dette instituttet er offisielt bekreftet omkommet ved fronten. 150 er tallet for hele universitetet og på Campus har de laget egne læreområder i bombesikre områder (bildet er tatt der). Å kunne bidra i denne konteksten gir i hvert fall mening i en kaotisk og uforutsigbar verden. Jeg skal ned igjen for å holde foredrag om den nordiske modellen i november. Jeg kommer helt sikkert til å legge ut om innholdet i denne avtalen på ModusAs nettsider.
I mellomtiden er det så mange saker det er aktuelt å kommentere på for tiden, at det er vanskelig å velge. En litt tilfeldig sak kanskje, er at forslaget om å organisere en ny maktutredning ble nedstemt i Stortinget. Debatten om en maktutredning har imidlertid ikke avtatt, og i den forbindelse har en av mine gamle kjepphester blitt vekket fra dvalen. Jeg har jo selv gått inn for mer maktutredning i boken om rettsstaten og trygdeskandalen, men jeg har også vært opptatt av å revitalisere uttrykket sosial kontroll i sosiologien. Faktisk er det fremhevet på kriminologisiden til LovUrett. Man behøver, som Kjersti Thorbjørnsrud sier i et intervju, ikke vente på klarsignal til å gjennomføre slike utredninger. Helt stillferdig foreslår jeg nå at sosiologimiljøet lanserer sin egen «sosial-kontroll-utredning». Som en begynnelse har jeg hastepublisert to tekster på Substacken min om dette. En om «Begrepet sosial kontroll», og en om «Sosial kontroll i velferdsstaten». Så har folk i det minste litt å henge forslaget mitt på.
Mye mer, bare kortere, neste gang.
Koko!