Koko? Jeg savner dere. Ikke at dere gir så mye lyd fra dere, men jeg får stadige tilbakemeldinger om disse nyhetsbrevene som tyder på at de blir lest.
I begynnelsen ville jeg rapportere alt, nesten. Det har jeg gitt opp. De som er interessert kan følge med på nettsiden og Facebook-siden til ModusA, hvor jeg publiserer nye saker fortløpende. For å trekke oppmerksomhet til stiftelsen har jeg begynt å lage hyppigere oppdateringer, og ser at det virker. Nesten 600 følgere nå, og gjennomsnittlig over 1000 visninger hver dag.
Jeg har et vanskelig budskap å selge, også innenfor LovUrett. Men med litt innsats finner jeg faktisk noen som er interessert. De renner ikke akkurat ned tilbudshyllene på nettsiden, dessverre, så økonomisk er det litt krise fortsatt. Siden jeg ble litt personlig sist, kan jeg likevel følge opp med at fremtidsutsiktene er gode. Uten å gå i detalj kan jeg si at jeg garantert ikke sulter i hjel, at kona virker fornøyd og at det kan komme en god del mer trafikksosiologiske betraktninger framover.
Trafikk har imidlertid vært et yndet tema i mange år. Faktisk er den siste store akademiske drømmen å lage en bok som inviterer til sosiologien fra innsiden av en bil («Mennesketrafikk»? Sosial kontroll der mennesker ferdes, lizm). Det er derfor ikke tilfeldig at det stadig dukker opp poster om parkering (når jeg skriver om rettsstaten) og innsnevring av veibanen (når jeg skriver om sosial kontroll). Jeg skriver om disse temaene jevnt og trutt, både på Substack og ModusAs nettsider. Jeg tror jeg nevnte de to Substack-tekstene sist.
En litt interessant side ved de tekstene, er mottakelsen de fikk i kriminologigruppa på Facebook. Den siden er jo et tema i seg selv, og jeg holder meg stort sett unna. Men jeg tenkte at det kunne være interessant for kriminologer med et tilskudd til litteraturen om sosial kontroll. Man kan jo ikke se bort fra at det er folk i det miljøet som er interessert i temaet, og ikke bare publiseringskanalen. Jeg fikk fem laiks og ingen kommentarer. Total neglisjering fra alle de som var venner og kolleger. Men det er sånn det er, og jeg forventer ingenting annet (eller, jeg trodde kanskje det skulle avta med tiden). Det interessante er imidlertid at jeg kunne telle på Substacken min, at det var opp mot 50 personer som hadde åpnet dokumentet. Jeg hadde kun annonsert det her i dette nyhetsbrevet (med lite uttelling), så dette var folk som hadde sett oppslaget i kriminologigruppa, men som ikke ga dette til kjenne. Noen er interesserte, men de vil ikke at andre skal se det.
Her har vi altså et fagmiljø utstyrt med en Facebook-side, der man kan komme med innspill og kanskje dele synspunkter. Jeg opprettet denne siden i sin tid selv, men trakk meg ut for noen år siden, det er en lang (og ganske interessant) historie, men ikke er nødvendig å gjenta her. Jeg trakk meg ut fordi jeg merket at jeg ikke lenger fikk laiks på innspillene. Det pleide alltid å være noen som likte det jeg skrev, men etter hvert ble det nesten ingen. Jeg hadde ingen daglig kontakt med andre i dette miljøet, men så vet jeg jo ikke hva som ble sagt om meg. Men det var helt tydelig, at ryktet gikk foran meg. Jeg var blitt giftig, en person man ikke måtte assosieres med. Og sånn er det fortsatt.
Min person er ikke viktig her. Det vi ser er at vitenskapelige miljøer er preget av så mye mer enn vitenskapelige standarder. Rykter, sladder og status kan også spille en avgjørende rolle. Og hvem vil utfordre en person som kanskje sitter med nøkkelen til et fremtidig samarbeid eller som skal behandle en søknad? Da må man være helt koko. Jeg har begynt å røre disse temaene i to andre artikler på Substack (for eksempel denne).
Dette er jo en form for sosial kontroll, så når sårene er slikket, er det bare å ta på de analytiske brillene. Og så blir det litt meta når tekstene handler om sosial kontroll. Denne erfaringen blir nok fortalt fyldig (med eksempler) dersom drømmeboken blir noe av (men uten selvmedlidenhet, jeg lover).
Problemet er at temaet sosial kontroll melder seg på hele tiden når man følger med på det politiske livet. For en uke eller to siden skrev jeg en oppdatering om «redaktørstriden». Den ytterliggående redaktøren av nettstedet documentdottno, Hans Rustad kreves kastet ut av Redaktørforeningen. Uenigheten gjøres av Rustads forsvarere til et spørsmål om ytringsfrihet. Mitt innspill var da at det mangler noen ord i denne debatten. Ordene som mangler kan utledes av terminologien jeg akkurat nevnte: forskjellen på formell og uformell sosial kontroll. Og da kunne jeg også henvise til tekstene på Substack.
Det er dette som er hensikten med både LovUrett, Substacken og flere av oppslagene på ModusA. At de skal fungere som knagger, til hjelp for å fremføre analytiske poenger.
Men altså, litt referat må det også være plass til. Hvis du følger ModusA-siden (det gjør du vel?) får du varsler om postene til Moreta Bobokhidze. Hun har rapportert et helt år nå, og de siste postene er også litt personlige. I november skal ModusA også delta på ”MR-dagarna» i Karlstad, Nordens største samling for menneskerettigheter. Ellers bygger vi langsomt opp sidens nettressurser for Det demokratiske biblioteket og Fakta om krigen i Ukraina. Det fører for langt å omtale alt, men jeg vil særlig gjøre oppmerksom på en tekst publisert av Arild Kristensen, om krigen i Donbas 2014. Her har vi lyktes med å få fram en tekst som inviterer til informert uenighet på et særs betent temaområde. Kristensen har også mye mer i ermet.
For øvrig jobbes det videre med samarbeidsprosjektet med KPI (Kyiv Polytechnic Institute). Første fellessøknad (om korrupsjon) blir levert neste uke.
Koko!