Denne uka var det fire år siden Russlands fullskalainnvasjon i Ukraina. På ModusA sine nettsider publiserte jeg sammen med Moreta Bobokhidze en liten sak om at EU ser en fredelig fremtid i større sammenheng enn Ukraina. De mener det er nødvendig at Russland avslutter sin militære tilstedeværelse, faktisk okkupasjon av andre naboland også. Det gjelder Belarus, Armenia og ikke minst Georgia. Artikkelen kan leses her.
Klassekampen har etter jul laget en serie med oppslag om ofrene for «Trygdeskandalen» («EØS-saken»). De viser fra sakens ofre på en måte som ble borte i alle de store tallene. Det er mer enn helt på sin plass å vise bredden av ofre, som går ut over de som måtte sone i fengsel eller avkrevd tilbakebetaling. Gjerrigheten i erstatningene tåler også mer dagslys, og nå blir også klagenemnda nedlagt. Alt dette, uten at noen har klart å få ut avgjørende dokumenter som antagelig viste hvor mye man visste på regjeringshold lenge før saken sprakk. Dette kunne vært viktig informasjon i erstatningssøksmålene som har blitt avvist eller der ofrene har mottatt svært gjerrige summer. «Graveteamet» i Klassekampen intervjuer to professorer ved Universitetet i Oslo som setter saken i større sammenheng, som den mest alvorlige rettssikkerhetsskandalen i norsk historie. «Det er skandaløst at noen, i en sak som dette, må gå til domstolene for å få tilgang til sentrale dokumenter for å klarlegge myndighetenes ansvar», er Christoffer C. Eriksen sitert på å si (sammen med Ingunn Ikdahl). Problemet er at dette ikke ble en «skandale». En skandale er at en hendelse får stor medial oppmerksomhet og at den får vidtrekkende konsekvenser, for en person eller institusjon. Det er nettopp det som ikke er skjedd i denne saken. I neste runde er det det man må finne ut av: hvorfor ble ikke dette en skandale? Forvirret? Ikke etter å ha lest siste kapittel i denne boka: https://oa.fagbokforlaget.no/index.php/vboa/catalog/book/79 – Skjønt, mer må sies om den saken etter hvert.
Helt lokalt, kan jeg rapportere om at det nå ligger en ny tekst ute på substacken min. Den gjennomfører et første blikk på vitenskapsteorien i det 20. århundre og danner fundamentet for neste tekst om hvordan sosiologien løser en av filosiens grunnleggende floker (pending). Den er allerede sett 7 ganger, hehe. Jeg markedsfører ikke disse teksten, så det tar jeg ikke så tungt. Den ligger der klar til når det er behov for det. Janteteksten er åpnet 99 ganger, står det hos meg. Den er heller ikke markedsført noe særlig, så det er jeg veldig fornøyd med. Videoen med veiledning kryper også langsomt opp mot 100, men den er tross alt markedsført litt.
Den norske debatten har sentrert rundt Asle Tojes navn i flere måneder nå. Sist uke påsto historikeren og debattanten Jonas Bals at Toje løy om grunnen til at han sendte en henvendelse til David Irving i 2004. Bakgrunnen var at Tojes navn har dukket opp i Epstein-dokumentene, på en måte som forbinder ham til en mann de fleste nå mener er skandalisert såpass at han ikke er kan regnes som en del av det politiske fellesskapet: Steve Bannon (blant annet Donald Trumps tidligere rådgiver). Toje svarte med å vise til at han bare prøvde å løse en oppgave han hadde fått av «sin professor» og mente han var utsatt for karakterdrap. Bals fulgte opp med å ettergå Tojes forklaring i detalj, og det han fant var enda flere feil og usannheter. Toje svarte også denne gangen, med beklagelser om at han hadde husket «unøyaktig» og henviste til at dette var hendelser som lå langt tilbake i tid, samtidig som han gjentok at han var utsatt for et karakterdrap. Klassekampen, «venstresidens dagsavis», følger opp saken med at liberale kommentatorer tilknyttet «Høyresidens dagsavis» Minerva (som også har publisert innleggene – men bak betalingsmur), som ellers står Toje litt nærmere, mener at Toje er tatt i løgn. Jeg mener dette ikke er dekkende for saken. Den handler ikke i noen særlig grad om hvorvidt Toje lyver eller ikke, det var ikke sannferdig det han skrev, men det er likevel på siden.
Saken handler om å identifisere politiske kamper sånn som de føres nå, og hvis man skal ha en sjanse til å imøtegå det må man forstå hva som foregår. Svaret er ikke mystisk, men teknikkene glipper hele tiden mellom fingrene på de som skal kommentere, sånn som i klassekampenoppslaget, avisa som en gang i tiden faktisk løftet ham fram som offentlig stemme.
Spørsmålet som blir borte i denne artikkelen, er hvorfor Toje helt systematisk limer seg opp mot yttersiden av folkeskikken, yttersiden av fellesskapets moralske grenser. En ting er “anti-elitismen” og bekymringene for nasjonens fremtid, gjennomgangstemaer i hans aldri hvilende kommentering i aviser som Morgenbladet og Weekend-avisen. Han skriver bra og er bredt orientert, så den siden gjør det forståelig at de tar ham inn. Og så synes de det er fint med et konservativ stemme. Men samtidig provoserer han jevnt og trutt mot det uakseptable, litt frekt og freidig liksom. Utfordrer grensene, begrunner det gjerne med motstand mot politisk korrekthet. Jeg har ikke oversikt, men han dro tidlig forfatterskapet til Houellebecq langt (undergangscenarier for vesten i møte med Islam), den kontaminerte svenske mellomkrigstidsforfatter Kjellén nå nylig, samrøre med Bannon av uavklart innhold, og David Irving back in the days. Det er dette han må stilles til ansvar for. At han var alt annet enn sannferdig, er etablert. Men også denne gangen slipper han unna ansvar for det han faktisk driver med.
Jeg husker godt at Toje entret den offentlige scenen. Jeg husker også forbauselsen over at det var Klassekampen som ga ham plattform for det. Jeg innbilte meg at Klassekampen sto for andre verdier, eller at de i det minste så det samme som jeg så. Jeg tror det var rett etter eller samtidig med at Rune Lykkeberg utga sin analyse av hvorfor sosialdemokratiet hadde mistet kontakt med arbeiderklassen, “Kampen om sannhetene”. Det var en finurlig analyse, men den var beskrivende. På meg virket som Toje nærmest brukte Lykkeberg som oppskrift. Den første av disse Europabøkene hadde vel kommet ut, og mønsteret virket gjenkjennelig. Foruten dette med å gjengi intervjuer på en usannsynlig måte, som om alle mulige folk i Europa støttet hans syn (som Audun Lindholm og Sven G.Holtsmark har poengtert), mente jeg å dra kjensel på strukturen i argumentet, dreiningen i grunnfortellingen. Boken skulle ikke overbevise, den skulle endre det man i dag kaller «narrativet».
Det er ingenting galt med dette i seg selv, og Toje har til tider også vært åpen om det. I en periode var skriveriene hans (jeg leser det kun sporadisk) fylt med triumf. “Venstresidens verdensbilde har raknet, og de forstår ikke hva som foregår!” (kunne vært sitat). Det var heller ikke usant, men dette handlet altså om verdensbilde. Og Toje så det som sin oppgave å bidra til å skyve dette verdensbildet. Han lekte med ideene til åpne rasister og trakk seg fornærmet tilbake når han ble konfrontert med at disse ble regnet for å befinne seg utenfor folkeskikken. Det var etter hvert en lavthengende frukt, ettersom rasismedefinisjonen ble brukt aktivt for å stenge ytringsrommet fra den andre kanten. Det ga anledning til å gå videre. At blikket hans på et tidlig tidspunkt var festet på de ekstreme ytterligheter, er det som kommer fram i denne saken. Det var ikke tilfeldig lefling med en holocaustfornekter. Dette er mønsteret hos Toje, som den fremste og mest lærde av folk som ved hvert treff drar meningskorridoren mot høyre. De drar den gjerne over i det vi kaller fascismens leir, for dermed selv å fremstå i midten.
Dette er egentlig store spørsmål som ikke må drukne i spørsmålet om Tojes ære. Dette handler om moralske grenser i vårt samfunn.